Tante Ulrikkes vei：一段脆弱边缘的生活旅程

Jeg plasserte meg selv forskjellige steder, steder jeg innbilte meg var skikkelig ikke Stovner. Steder jeg hadde sett på tv, eller på turer rundt i byen, som kjøreturen til Fornebu flyplassen var der, eller da jeg besøkte en venn av faren min på Høyenhall. Jeg plasserte meg på trappene til et stort hus, eller på en trendy kafé sammen med trendy folk, eller på en båt, på dekk i solskinnet i Oslofjorden. Alle tingene jeg ble lovet den kvelden jeg kikket gjennom vinduet på SV-fakultetet, ser jeg hver dag. Jeg ser alt, bortsett fra meg selv. Når jeg spiser middagen på Frederikke, hører på forelesninger, noterer alt for mye, eller setter meg på T-banen tilbake til Stovner igjen, gjør jeg det alltid for meg selv. Jeg føler sånn, alltid Norge snakker masse fint, skjønner du. Du vet, alle har lik verdi og sånn. Men liksom, på ordentlig, da er det litt mer sånn som tagginga fra jeg var kid, det som står der på tunnelen på Stovner sykehjem. Norge for nordmenn.